Depresjon rammer omtrent en av fire kvinner og en av åtte menn i løpet av livet. Rundt 10 % av pasientene i primærhelsetjenesten lider av depresjon.

Depresjon innebærer endringer i atferd (f.eks. tilbaketrekning, tregere tale) og i emosjoner (f.eks. følelse av å være utslitt eller skyldfølelse). Disse symptomene er alltid et resultat av underliggende endringer i hjernefunksjon: Depresjon er forbundet med forstyrrelser i de serotoninerge og noradrenerge systemene og i stresshormonsystemet. Per dags dato er det imidlertid ingen biologiske markører tilgjengelig som kan brukes klinisk for diagnostisering.

Når det gjelder årsakene til depresjon, er det viktig å skille mellom sårbarhet som er genetisk bestemt på den ene siden og ervervet som følge av utløsende livshendelser eller livsvilkår på den andre siden. Noen ganger kan selv positive livshendelser (slik som feriestart eller en forfremmelse) utløse depressive episoder, eller så kan en depressiv episode forekomme uten en identifiserbar utløsende faktor. Det er en tendens til å overdrive slike eksterne utløsende faktorer og i for stor grad overse biologiske faktorer, noe som resulterer i en risiko for at depresjon ikke diagnostiseres som en klinisk lidelse og behandles deretter.

Depresjon påvirker livskvaliteten betydelig. Dette er tydelig støttet av det faktum at det ikke er noen andre lidelser som er så tett koblet til selvmordsfare som en følge av et sterkt lidelsestrykk og fortvilelse. En pasients livskvalitet og prognose forverres når en depresjon er komorbid med andre lidelser.